Vi er på overtid – Norge må anerkjenne Palestina nå!
Når Norge i dag ikke anerkjenner Palestina, betyr det at vi verner om et israelsk maktovertak og en fastlåst situasjon palestinerne ikke kan leve med.
Av Alexander Fossen Lange, internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom
Da jeg besøkte Vestbredden tidligere i høst, fikk jeg blant annet være med mitt palestinske vertskap til landsbyen Sebastia rett utenfor Nablus. Her fortalte palestinerne hvordan ungdom fra landsbyen hver kveld heise et palestinsk flagg, før israelske militære snarest kom og fjernet det.
Deler av Sebastia er nemlig innenfor det man kaller «area C» på Vestbredden, noe som defineres som et israelsk-kontrollert område som gradvis skal gis tilbake til palestinerne. Det man ser i dag er at man heller har gått et skritt tilbake. Oslo-prosessene, som med avtaler som byggesteiner skulle sikre en tostatsløsning, kollapset for flere år siden. Det man i stedet ser er en israelsk okkupasjon som brer seg utover med ulovlige bosetninger. Okkupasjonen er langt på vei i gang med å kverke ethvert palestinsk håp om utvikling og selvstyre, og situasjonen synes å være verre og mer fastlåst enn på svært lenge.
Dette henger sammen med at det ikke lenger er noe liv i målet om en internasjonalt anerkjent palestinsk stat. Her har Norge en rolle å spille, og det bør nå være åpenbart at en norsk anerkjennelse av Palestina er på sin plass og ikke minst på overtid.
Det er i dag 30 år siden palestinerne selv slo entydig fast at de ønsket en egen stat. Når den 15. november står i kalenderen som den palestinske uavhengighetsdagen, er det imidlertid for palestinerne snarere snakk om en visjon enn noe å feire. Dette på tross av at man i kampen om anerkjennelse på papiret har kommet langt; hele 136 av FNs 193 medlemsland anerkjenner nemlig Palestina som stat. Når de 57 resterende landene står for en statisk og håpløs situasjon, handler det om at disse står for et vern om det israelske maktovertaket i konflikten. Norge er altså en av disse landene, mens vårt naboland Sverige er et av særdeles få vestlige land som har tatt skrittet videre. De anerkjente Palestina i 2016.
Dette bør skurre for Norge, som blant annet leder av giverlandsgruppen og var tilrettelegger for Oslo-prosessene. Derfor er argumentasjonen Solberg-regjeringer tidligere har brukt mot å anerkjenne Palestina uforståelig. Den har basert seg på at partene har et likt ansvar etter dagens parametere, og at fredsløsningen må komme før en anerkjennelse. En forutsetning for at en tostatsløsning kan være realistisk, må imidlertid være at begge parter får de samme verktøyene til å lykkes. Et splittet og okkupert Palestina med observatørstatus i FN kan ikke sies å ha det i dag. At Israel har maktovertaket og sitter som premissleverandør også for Norges posisjon, bør være åpenbart.
Med en anerkjennelse av Palestina som stat får palestinerne en reell forhandlingsposisjon, de får en enhet å samle seg om, og man vil få en generell styrking av en savnet fredelig prosess. Vi er på overtid, men det er fortsatt ikke for sent. Vi kan fortsatt jobbe for at palestinerne i Sebastia en dag rettmessig vil kunne reise sitt flagg uten at en okkupasjonsmakt river det ned igjen.