Del 1 – Leir
Dagen før dagen var tettpakket med forberedelser. Lavvoer og telt som har stått i leiren i månedsvis måtte graves frem og gjøres klare til å settes opp på anleggsområdet. Det er ikke mange timer med dagslys i Finnmark i januar, så med hodelykt på og spade i hånd sto folk i arbeid for å gjøre seg klar til den største sivil ulydighetsdemonstrasjonen i Repparfjords historie. Samtidig som man gjorde klar til å ta imot 100 ullkledde aktivister på Kvalsund skole.
Del 2 – Møte
Kvelden 23. januar var de fleste ankommet og NU samlet alle aktivistene i salen. Vi var godt over 100 stykker, tett i tett omringet av soveposer, liggeunderlag og sekker. Først og fremst skulle vi diskutere morgendagen, hva som skjer, hvem som gjør hva og hva konsekvensene kan bli. Stemningen i rommet var leken, men samtidig fylt med litt frykt, litt spenning og litt nervøsitet. Planen ble lagt og kjapt ble lyset i rommet slått av og de fleste la seg til søvn. En lang dag i morgen ventet dem.
Del 3 – Aksjonen, indre
Inne på indre deltar både Vivian og Jonas fra sentralstyret. Der ble vi fortalt at dersom politiet kom ville man uten tvil bli båret bort, og trolig også bøtelegges. Det må man være innforstått med. Her ville det også være begrenset med varme, så her måtte man være godt kledd for å sitte.
Når vi dro fra skolen satt vi i de første bilene og sekundet vi ankom småspurtet vi opp anleggsveien. Der var det satt opp svære dumpere midt i veien, trolig for å hindre at aksjonistene igjen skulle kjøre noe opp for å hindre anleggsmaskinene. Vi snirklet oss forbi, kom frem til tunnelåpningen og så tok vi frem lenker, lavvo og reinskinn å sitte på. Aksjonen var i gang. Til tross for at det lå et slags alvor i luften var stemningen lett. Det vitses, drikkes kaffe og spises brødskiver. Timene går, og når politiet ankom satt vi oss igjen ned, fant oss en lenkekamerat og gjemte nøklene til låsen. Politiet skulle se at vi var mange og at vi var klare. Timene går, det blir kaldere, men for å holde varmen startes det linedance, det bygges provisoriske puter å sove på og det dokumenteres. Mot kvelden blir det tydelig at politiet enten ikke hadde ressurser til å bære alle bort eller at de satset på at vi skulle dra. Så det ble aldri båret vekk noen, men signalet var gitt uansett. Vi er mange og vi kan komme tilbake enda flere.
Del 4 – Aksjonen, ytre
Nede på ytre sone deltok flere titalls SU-ere. Bil etter bil ankom aktivister anlegget. Klokken var rundt 06.00. Gammer med varme ble rigget opp og aktivistene tok plass i blokadene sine i ytre sone. Anleggsarbeiderne skulle inn på jobb på morgenkvisten, men aktivister satt i veien. Da vi ankom anlegget var gradestokken nede i 8 kuldegrader, men heldigvis klarvær før det senere var meldt rufsevær. Dagen gikk og aktivistene måtte ty til leker, dansing og hopping for å holde varmen. Etter hvert samlet vi oss til en støttemarkering, der en del fra lokalbefolkningen og aktivistene stod utenfor anleggsområdet. Det ble holdt appeller, allsang og Ella Marie Hætta Isaksen fremførte en joik for Repparfjord. En samlende og fin støttemarkering, som viste hvor viktig kampen om for fjorden er for både aktivistene, men også lokalbefolkningen.
Del 5 – Dagen derpå
Tidlig søndag ble lyset igjen slått på i sovesalen, over 100 trøtte, slitne og kanskje også illeluktende ungdommer våknet sakte. Etter hvert settes frokosten frem og skolen begynner å livne til. Alt og alle må ut av sovesalen innen klokken 9 fordi lydsystemet skal rigges. Alle skal bidra til å rydde, vaske og gjøre klart for å ta imot publikum, men på programmet står også evaluering og videre diskusjoner. Stemningen er tom, delvis fordi folk er slitne, men også fordi norgeshistoriens lengste leir er over. Hva gjør vi nå? Man diskuterer både på evaluering , i grupper senere og på gangen. Konklusjonen er at kampen nå går inn i en ny fase, den må tas i Oslo, tas i Brussel og tas på gaten
Så hva gjør vi nå? Vel, kampen er ikke over, 24. januar annonserte SV, Venstre, Rødt og MDG at de vil ta kampen for å trekke tilbake tillatelsen. Siden man etter 10 år har en mulighet for det uten juridiske konsekvenser. Store deler av anlegget er allerede utbygd og ulike tunneler, deriblant en som går 1000 meter inn i fjellet, er allerede sprengt ut. Det blir dermed urealistisk å stanse hele prosjektet, men selve fjorddumpingen er fremdeles mulig å stanse. Derfor oppfordrer vi alle til å delta i kampen, les deg opp på saken, skriv leserinnlegg og møt opp på markeringer som uten tvil vil skje i tiden fremover.
Kampen er ikke over, la fjorden leve, la Repparfjorden leve!