Kort oppsummering av bakteppet: Vest-Sahara er Afrikas siste koloni. Da den spanske kolonimaktens statsoverhode Franco døde i 1975, gikk nabolandene Marokko og Mauritania til invasjon av Vest-Sahara. Spania aksepterte invasjonen, og sendte brev til FN om å frasi seg kolonien. Ifølge internasjonal lov skal kolonien ha suveren rett til å bestemme dens fremtid. Vest-Sahara har aldri hatt mulighet til selvbestemmelse, og er i dag okkupert av Marokko. FN, den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) og Saharawiene selv krever en folkeavstemning, men det stanser hos Marokko.
Livet i flyktningleirene
I dag bor det anslagsvis 200 000 saharawier i flyktningleirer utenfor Tindouf i Algerie. I leirene er de helt avhengig av bistand. I ørkenen er det knapp tilgang på vann og ugunstige forhold for å dyrke noe som helst. De siste åra har saharawiene kjent bistandskutt på kroppen, og feilernæring og anemi er et stort problem i befolkningen, med særlig konsekvenser for gravide kvinner. En av bistandsorganisasjonene vi møtte fortalte at uten økt finansiering risikerer de å stå uten mat til utdeling i juni.
Vi bodde i den minste leiren, Boujdour, hvor vi møtte ordføreren, en barneskole og en barnehage. I leirene er det gratis utdanning, og alle har plass i barnehage og på barneskole. Det er bare en ungdomsskole i leirene, så mange må flytte fra ung alder. Det er vanlig å fullføre utdanningen sin i Algerie og studere der. Flyktningleirene er bygget på frivillighet, og de fleste jobber i det offentlige som skole, sykehus, myndigheter osv. Det gjør også fast månedsinntekt svært uvanlig.
Vi fikk møte flere av ungdomsorganisasjonene i leirene. De fortalte om hvordan det er for mange unge i flyktningleirene. De fleste har utdanning, men det er svært få jobbmuligheter. De kategoriserte unge i tre typer: de med høyere utdanning som jobber i leirene, de som av ulike grunner ikke kunne fullføre utdanningen sin og arbeider med bygg osv, og de som bor i utlandet og sender penger hjem.
Ungdomsorganisasjonene tilhørte den tredje generasjonen som vokste opp i flyktningleirene og kunne fortelle om en utålmodighet blant mange unge. De har ventet på fred, og det internasjonale samfunnet har sviktet dem. Mange er utmattet av livet i leirene, som også gjør det å engasjere ungdom i politikken til en av de viktigste sakene for ungdomsorganisasjonene.
Minefelt i de frigjorte områdene
Vi fikk også møte SMACO som arbeider med minerydding, men også andre eksplosiver og termobariske våpen. Fra 1975 var miner den Marokkanske okkupasjonsmaktens mest brukte soldat. SMACO arbeider med minerydding i de frigjorte områdene, som er et av få steder i verden med flere miner enn folk. Ørken, sand og vind utgjør også vanskelige forhold for å kartlegge miner.
Etter at våpenhvilen ble opphevet i 2020 kan en se for seg at de områdene som allerede er klarert ikke er trygge lenger. Siden 2020 har de også måttet starte opp å jobbe med droner, som Marokko bruker i krig med store sivile tap og skader.
En annen del av arbeidet er risikoreduksjon i befolkningen. Folk trenger kunnskap om hvordan miner ser ut, fungerer og opererer. Ved flere tilfeller har barn blitt drept av rester etter klasevåpen, da de er formet som en ball og de gjerne vil leke med dem.
Flukt og lidelser
På turen møtte vi også en skole, barnehage, sykehus, flere humanitære organisasjoner og FN-organisasjoner, en ingeniør som prøvde å dyrke i ørkenen, en kunstner, og en lokal filmskole. Vi fikk også dratt til sanddynene og møtt kameler. Det var den siste kvelden, når vi spiste middag med familien vi bodde hos, som gjorde sterkest inntrykk på oss. Da fikk vi høre historier om flukten etter Marokkos militære invasjon av Vest-Sahara 31.oktober 1975.
Da de fikk beskjed om å forlate byen, trodde de at det var midlertidig. De var blant de mange som gikk til fots gjennom ørkenen. De fikk vondt i beina, det var mye blod, de husker at noen krabbet fordi de ikke klarte å gå på beina lenger. Folk måtte gå selv om en var ammende, gravid eller gammel og dårlig til fots. Flere fødte på flukt, og flere barn døde og måtte begraves i ørkenen.
Folk hadde ingenting, og siden vintrene er kalde om kvelden gravde folk seg ned i sanden for varme. De første tre dagene hadde de ikke mat. Frigjøringsbevegelsen fikk deretter fraktet mat til dem, men de var også under angrep. De drakk vann fra oasene.
Alle familier har folk de savner. Folk som er etterlatt, mistet på veien, dødd på reisen, drept eller soldater i krig. Flere savnede er funnet i massegraver flere år senere.
De første årene i flyktningleirene var en forferdelig tid. Folk hadde ingenting, ingen klær. De var preget av dårlig helse og sykdommer. Gjennom hele 80-tallet hadde de ingen kontakt med dem som ble igjen i Vest-Sahara. På 90-tallet satt FN opp telefonlinjer så de kunne kontakte hverandre.
Sahara libre
Vest-Sahara sin sak er ukjent for mange, og glemt av mange i verden. Marokko jobber aktivt for at saken ikke skal få oppmerksomhet, og bruker press for å hindre reaksjoner fra verdenssamfunnet.
Saharawiene sin sak trenger oppmerksomhet og solidaritet. Deres krav om folkeavstemning burde være støttet av ethvert demokrati.
Vi kjemper for et fritt Vest-Sahara!
