I mai fikk jeg, sammen med UNDP og representanter fra andre ungdomspartier, muligheten til å besøke både hovedstaden Dhaka og flyktningleirene i Cox’s Bazar. Det ble en reise jeg sent vil glemme, full av sterke inntrykk, men også viktige møter med unge aktivister og FNs prosjekter.
Da vi ankom Bangladesh var det bare noen måneder siden juli/august revolusjonen, også kjent som Monsunrevolusjonen. Monsunrevolusjonen startet med studentprotester mot et urettferdig kvotesystem for offentlige jobber, og utviklet seg raskt til en landsomfattende, ungdomsledet bevegelse mot styresmaktene og status quo. FN anslår at over 650 mennesker mistet livet under disse protestene.
Ungdommen i Bangladesh har aldri hatt muligheten til å stemme, og det politiske systemet i landet hadde de siste årene utviklet seg i en autoritær retning. Etter mange måneder med politivold og protester endte det hele med at studentene og de unge vant, og Sheikh Hasina måtte trekke seg og flykte til India.
En av kveldene ble vi invitert til et uformelt møte med ungdommer som hadde stått på frontlinjene under opprøret. Dette var en samling av unge aktivister og politikere. Ungdommen vi møtte var mennesker som hadde opplevd å miste venner i møte med politiet og myndighetene, men som likevel brukte stemmen, kreativiteten og kunsten sin til å fremme håp, demokrati og motstand. Det var tydelig at de ikke var enige om alt. Noen ville rive hele systemet og bygge noe nytt fra bunnen av. Andre ønsket først og fremst at ungdom skulle bli hørt og tatt på alvor i politiske beslutninger. Men en ting var de enige om, det var ønsket om forandring. Dette møtet var en påminnelse om viktigheten av aktivisme, at unge engasjerer seg i politikken og ikke minst ungt engasjement.
Cox’s Bazar: Verdens største flyktningsleir
Et av de sterkeste inntrykkene fra reisen til Bangladesh fikk jeg da vi besøkte Cox’s Bazar, byen som huser verdens største flyktningleir. Her, langs en sårbar kystlinje nær grensen til Myanmar, lever over 1,2 millioner Rohingyaer i trange og krevende forhold.
Situasjonen for Rohingyaene er komplisert. På den ene siden blir ikke Rohingyaene anerkjent som flyktninger av Bangladesh. I stedet omtales de som “forcibly displaced Myanmar nationals from Rakhine State”. Det høres kanskje teknisk ut, men konsekvensene er brutale. De har ingen rettigheter. De får ikke statsborgerskap, ikke arbeidstillatelse, ikke mulighet til å gå på skole eller bli en del av samfunnet. På den andre siden drømmer de fleste om å vende tilbake til hjemlandet sitt, Myanmar, men de frykter militæret, volden og forfølgelsen de flyktet fra. For Rohingyaene finnes det ingen trygg vei tilbake.
Med andre ord så lever de i en konstant limbo, der de er helt avhengige av internasjonal bistand. Men framtida ser mørkere ut. Bistandskutt fra både USA og europeiske land har ført til at hjelpen krymper. I dag får hver person i leiren rundt 12 dollar i måneden å leve av, et beløp som allerede i november skal halveres. Hva skjer da? Barn mister tilgang til mat. Skolene stenger. Klimaprosjektene legges ned. Det er en brutal virkelighet som står i sterk kontrast til hvordan vi snakker om bistand hjemme i Norge, som om det er noe valgfritt, noe vi gir når vi har overskudd.
Det som gjorde mest inntrykk på meg var likevel samtalene med de unge Rohingyaene. Flere fortalte at de aldri hadde kjent seg trygge, ikke i Myanmar, og ikke i Bangladesh. Mange kunne ikke se for seg en framtid, men likevel organiserte de seg, skrev dikt, lagde musikk og jobbet for å fortelle verden at de finnes.
I en tid hvor Europa og USA kutter i bistand, klimakrisen herjer og verden blir mer og mer autoritær, så er internasjonal solidaritet viktigere enn noen gang. Da er det vår jobb å jobbe for at Norge, som et av verdens rikeste land, ikke skal kutte i bistand, men heller stå først i rekka.
Vi skylder våre kamerater i Bangladesh og Cox’s Bazar å ikke glemme dem. Vi må ta historiene deres med oss hjem til Norge, til Stortinget, til folkebevegelsene. Vi må stille krav. Om at Bangladesh gir Rohingyaene flyktningsstatus og rettigheter, at vi tar vårt ansvar for klimakrisen, og at Norge øker bistanden, ikke kutter den.
