I løpet av de siste 60 årene har det blitt produsert 8,3 milliarder tonn plast. Av de har hele 6,3 milliarder tonn blitt til avfall, og av dette avfallet ender 79% opp på søppelfyllinger, eller i havet. 12 % av plasten har blitt såkalt “energigjenvunnet”, noe som bare betyr at man brenner plasten og bruker energien fra forbrenningen til å varme opp vann eller lage strøm. Kun 9 % av plasten har faktisk blitt resirkulert.
På tross av alt vi hører om at plastbruken går ned og at land og bedrifter iverksetter tiltak, har vi i løpet av de siste 15 årene produsert halvparten av all plast som noensinne er produsert. I dag er det er billigere å produsere ny plast, enn å gjenbruke eksisterende plaster. Verdens årlige plastproduksjon var i 2018 omtrent 360 millioner tonn (ekskludert PET-fibre, PA-fibre and polyakrylfibre, det reelle tallet vil altså være høyere). Ifølge plastindustriens egne tall stiger verdens årlige plastproduksjon hvert år, og fra 2017 til 2018 var økningen på over 10 millioner tonn.
I Norge samler vi inn mye plast ved panting. Nærmere 9 av 10 norske plastflasker pantes og resirkuleres. Samtidig består bare 10 prosent av hver flaske du kjøper i butikken av resirkulert materiale fra gamle flasker. Det meste av den pantede plasten blir sendt til andre deler av Nord-Europa. Der blir den til flasker, fiber, filtre, emballasje, dyner, puter og en rekke andre produkter i stedet for å bli gjenbrukt som flasker. Det er dårlig ressursbruk.
I den store sammenhengen må vi få ned forbruket av fossile ressurser hvis vi skal klare å unngå alvorlige klimaendringer. Olje og gass brukes til veldig mye annet enn til energiproduksjon og transport. Globalt går rundt 15 prosent av oljen til den petrokjemiske industrien, som blant annet lager råstoff til flere typer plast. Forbruket av olje og gass i den petrokjemiske industrien er ventet å mangedoble seg de kommende tiårene. Dette gir oljeselskapene betydelige inntekter og kan bidra til å forlenge avhengigheten til fossile ressurser.
Løsning
Fordi plast er et billig og veldig anvendelig materiale, er politiske tiltak avgjørende for å begrense og redusere produksjonen. Prisen på plastprodukter i dag er for lav i forhold til hvilke problemer produktene fører med seg. Ved å øke prisen på produksjon av plast, vil prisen på plastprodukter stemme bedre overens med de faktiske kostnadene plastbruk medfører.
For å begrense mengden plast som ender opp i havet og på søppelfyllinger, er det viktig å øke resirkuleringsgraden. Det vi i dag ser på som søppel, er også materiale og ressurser. Mye av plasten som i dag ender opp på fyllinger eller brennes, kan resirkuleres. Det som er lønnsomt for miljøet er ikke nødvendigvis økonomisk lønnsomt på kort sikt. Derfor trengs det politiske tiltak for å øke resirkuleringsgraden.
Mye av grunnen til at vi er så gode på panting, er miljøavgiften vi har. Jo høyere returandelen er på bokser og flasker, jo lavere blir avgiften på drikkevarene for produsentene. Miljøavgiften hindrer forsøpling fra flasker og bokser fordi det lønner seg for alle at de heller blir samlet inn igjen. Akkurat samme system kan man bruke for å begrense bruken av jomfruelig plast i flaskeproduksjon. Gjennom en sirkulæravgift betaler produsentene en avgift per produsert flaske hvis de bruker null resirkulert plast, og gradvis mindre når graden av resirkulert plast øker.
Ved å utvide panteordningen til å gjelde flere produkter, som sjampoflasker, plastbegre og lignende, vil resirkuleringsgraden på disse produktene sannsynligvis øke betraktelig basert på den høye gjenvinningsgraden på produkter som i dag inngår i ordningen. I tillegg må det stilles strengere krav til resirkulering av annen plast.
For å forenkle resirkuleringsprosessen, bør den brede variasjonen i ulike plastmaterialer begrenses. Ved å snevre inn antallet plasttyper, vil det være enklere og mer effektivt å resirkulere, noe som vil redusere kostnadene knyttet til resirkulering. Noen plasttyper egner seg bedre for resirkulering enn andre, og disse må også favoriseres i produksjon. Dersom det stilles strengere krav til resirkulerbarhet, vil produsentene og importørene være nødt til å velge materialer med en lengre livssyklus enn et bruk-og-kast-produkt.
SU krever:
• Høyere avgift på primærproduksjon av plast
• En sirkulæravgift på produksjon av platflasker.
• At ingen plast ender på fyllinger, men resirkuleres i lengst mulig grad før den energigjenvinnes
• At antall typer plast i sirkulasjon begrenses, og at resirkulerbarhet skal være et materialkrav i alle produkter der dette er mulig
• Forbud mot blandingsemballasje som ikke kan materialgjenvinnes
• At panteordningen utvides til gjelde alle typer plastflasker, snusbokser og annen relevant emballasje
• Øke pantesatsene på flasker og bokser til fem kroner per enhet
Nedbrytbare, fornybare plasttyper
Selv om resirkulering er bra, er ikke resirkulering av plast en endelig løsning på problemet. Et stort problem med plast, er at det ikke kan resirkuleres i det uendelige. Hver gang plast blir resirkulert, får den litt dårligere egenskaper, og kan ikke nødvendigvis brukes til de samme formålene. Selv om økt resirkulering selvfølgelig er kjempebra, løser det derfor ikke problemene på lang sikt.
Selv om man skulle byttet ut den fossile plasten med plast laget av råvarer som ikke er biologisk nedbrytbare i naturen, ville dette vært et problem. Derfor er det viktig at nye typer plast ikke bare er laget av fornybare råvarer, men at de også er biologisk nedbrytbare i naturen.
Løsning
I dag forskes det mye på denne typen materialer, men igjen motarbeider kapitalismen miljøkampen, og det er kostnadskrevende å satse på langsiktige forskningsprosjekter. Derfor må staten gå inn som bidragsyter og bevilge penger til forskning på nye plasttyper. Inntil videre er disse typene råvarer også dyrere enn tradisjonelle plaster, og bedrifter som tar i bruk de nye materialene må få støtte til omlegging i produksjonslinjen.
SU krever:
• Forbud mot fossil plast
• Krav om at nye plaster som utvikles både er laget av fornybart materiale og er biologisk nedbrytbare i naturen
• Støtte til forskning på fornybare, nedbrytbare plasttyper
• Økonomisk støtte til omlegging fra produksjon av produkter i fossile plaster til fornybare, nedbrytbare plaster.
Engangsplast
Et plastprodukt som sjelden resirkuleres, er engangsplast. Dette havner i beste fall i restavfallet, men mye ender også opp på bakken og reiser derfra videre med vann og vind til havet. Mye engangsplast er artikler man kunne vært foruten, men som har blitt en del av hverdagen vår, som for eksempel sugerør. I tillegg er bestikk, servise og glass, og emballasje store syndere. Plasten brukt her blir ofte tilgriset av mat eller andre ting, og den brukes steder det ikke er mulighet for resirkulering.
Noe emballasje vil likevel være hensiktsmessig. Mange matvarer, som frukt og grønnsaker, får vesentlig bedre holdbarhet i tett emballasje, og hensynet til matsvinn er også viktig.
Løsning
Mange av engangsproduktene kan man klare seg uten, og bruken av engangsplast kan og bør reduseres.
Likevel kommer emballasje, om så i mindre grad enn nå, til å bidra vesentlig til materialforbruket også framover. Derfor er det viktig å finne bærekraftige alternativer som både oppfyller kravene til god emballasje og er miljøvennlige i produksjon, bruk og som søppel. Siden denne typen produkter ofte er tilgriset, eller forbrukes steder med begrenset mulighet for resirkulering, er det ikke sikkert resirkulering er et reelt alternativ. Derfor må produktene lages av materialer som egner seg til søppelbrenning, uten at det slipper ut uønskede gasser. Det er også viktig at materialet er biologisk nedbrytbart, i tilfelle det ender opp i naturen.
SU krever:
• Avvikle bruk av engangsplast der det ikke er strengt nødvendig
• Redusering av overflødig emballasje (emballasje som ikke kan pantes)
• Satsning på nedbrytbare, brennbare og fornybare alternativer til engangsplast i emballasje
Mikroplast
Plastavfall brytes ned sakte. Ved hjelp av solstråler, vær og vind deler plasten seg til mindre biter og ender til slutt opp som mikroplast. Mange av disse små plastbitene føres via avløp gjennom renseanlegget og ut i havet. Dette plastsøppelet føres med havstrømmene på tvers av landegrensene, og skader dyrelivet både under og over havoverflaten.
For dyrene i havet og i fjæra er det vanskelig å se forskjell på mikroplast og mat. Derfor spiser de ukritisk mikroplast som føde. Plastpartiklene kan føre til indre skader, og i verste fall døden. Mengden av miljøgifter som dyrene får i seg mangedobles. Mikropartiklene er blitt en stor kilde til opptak av miljøgifter i organismer i havet. De små dyrene i havet blir spist av noen større, som igjen blir spist av noen enda større. Slik blir mikroplasten og de tilhørende kjemikaliene og giftene en del av næringskjeden før de til slutt ender opp på toppen: hos oss mennesker.
Når vi går inn i evigheten, lever mikroplasten videre. De ørsmå partiklene består i mange hundre år. Langtidseffektene av dette er uvisst, men forskere frykter at mikroplasten og miljøgiftene som følger med kan føre til alvorlige negative effekter på livet i havet og forurensning av fisk og annen sjømat. Kampen mot mikroplast er også en kamp mot plast og derfor også olje.
Plastproblematikken er blitt et massivt globalt problem. Plasten bryr seg ikke om landegrenser, og skaper problemer for helt andre enn de som har kastet den. Hvis vi ikke tar affære nå, sier forskere at det vil være mer plast enn fisk i havet innen år 2050. Vi risikerer å ødelegge viktige økosystemer som vi ikke aner om det går an å reversere skadene til.
SU krever:
• At vi faser ut fossil plast
• Et forbud mot ikke- nedbrytbare poser
• Et forbud mot mikroplast i alle typer produkter
• At Norge tar del i den globale plastopprydningen ved f.eks å investere i prosjekter som er med på å rydde opp havet for plast som “The Ocean Cleanup Project”
• At staten igangsetter insentiver for å redusere plastbruken i næringslivet
• At det igangsettes insentiver nasjonalt for å bytte ut bruken av plast med andre nedbrytbare materialer som trevirke og papir
• At kommuner i Norge skal få oversikt over eget plastforbruk og igangsetter insentiver for at handelsstanden skal kutte plastposer og emballasje som ikke er nedbrytbare
• Hindre avrenning av mikroplast fra veier og tette flater
• Stimulere til valg av metoder for veivasking i tett befolkede områder som både bidrar til bedre luftkvalitet og mindre spredning av mikroplast.
• Undersøke muligheter for å rense bort mikroplast i avrenning fra de mest trafikkerte veiene på en kostnadseffektiv måte.
• At vi skal erstatte gummibiter på kunstgress med fornybare alternativer
• Tilrettelegge for produksjon og bruk av nedbrytbar, ikke-oljebasert plast