Vi er allerede i verdensklassen på grønn industri, samtidig står grønne prosjekter i kø for å få finansiering. Vi har et historisk ansvar og muligheten til å få til en trygg og rettferdig omstilling til grønn industri.
Norge er gode på å ha strenge HMSkrav, høy automatiseringsgrad og strenge miljøkrav og det er en fordel for både miljøet og vår velstand at industriell produksjon blir i Norge.
Derimot ser vi at stadig mer industri velger å flagge ut på grunn av strenge miljøkrav. Dette er paradoksalt, da det er akkurat disse miljøkrava som vil gjøre industriene konkurransedyktige i framtida. Vi må derfor legge til rette for videre reduksjon av CO2-utslipp fra industrien, samtidig som ny produksjon blir oppretta. Den norske industrien deltar allerede i det grønne skiftet. Smelteverk i Norge produserer i dag 100 prosent fornybart aluminium som minker CO2-utslipp fra transport, bygg og forbruksvarer; de tapper silisium til solceller på den mest energieffektive måten som finnes. Nikkel fra norske smelteverk havner i batterier, som forsyner elbiler og el-ferger med strøm.
Det som har bidratt til at oljen har blitt så viktig for den norske økonomien er nettopp at vi bestemte oss for å legge den under offentlig kontroll. Når vi bygde ut vannkrafta i Norge så vi på dette som vår felles naturressurs, og dermed måtte det offentlige eie vannkrafta, og ikke private aktører.
På samme måte må vi tenke når vi skal skape mer kraft og finne nye kraftkilder. Når Equinor i 2019 skulle begynne å bygge havvindpark sto jubelen i taket på Stord, Gulen og Vindafjorden fordi Kværner vant oppdraget om å bygge ut en havvindpark i Nordsjøen. Det var nemlig ikke gitt at dette prosjektet skulle gå til å skape arbeidsplasser og kompetanse innen grønn industri i Norge. Det er derfor viktig at vi sikrer at den fornybare energien vi utbygger ligger under offentlig eie og forvaltning.
Ut av oljen, inn i fremtiden
Ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA) er det ikke rom for nye investeringer i olje og gass hvis verden skal nå 1,5 gradersmålet. Fossilbransjens produksjon sto alene for 27 prosent av de totale klimagassutslippene i Norge i 2018, og har økt med 71 prosent siden 1990. Når verden søker grønne løsninger vil behovet for olje bli mindre i årene som kommer og prisen på olje og gass vil gå ned.
I Norge er det rundt 150 000 som arbeider i olje- og gassindustrien. Av disse er 20 000 direkte i utvinning, og rundt 100 000 i leverandørindustrien. De må ha arbeidsplasser å gå til i fremtiden. Oljeindustrien opptar 5% av sysselsettinga i Norge, og 15% av årlig verdiskaping. 75% av fagarbeiderne i oljen mener de har relevant kompetanse for andre næringer.
Leverandørindustrien er den største industrien tilknytta olja, når vi skal skape nye grønne næringer er det gunstig å starte opp industrier med mulighet for en tilsvarende leverandørindustri.
Vi får ikke til en rettferdig grønn omstilling all den tid den investeres tyngre i olje og gass enn i grønn industri. Vi må snu investeringene for att det grønne skifte skal ta fart, likevel legger AP og SP-regjeringa opp til en større oljeproduksjon enn på 15 år.
SU vil:
- At det skal bli lettere og at flere selskaper skal få hjelp til å realisere egne prosjekter hvor de omstiller seg for å kutte egne utslipp.
- At selskaper på norsk sokkel ikke skal få flere tillatelser til olje- og gassutvinning.
- At det ikke gis ut nye lete- og/eller utvinningslisenser.
- Stanse automatiske forlengelser av eksisterende oljetillatelser.
- At det blir mulig å tilbaketrekke tillatelser av hensyn til klima og natur.
- At skatteregimet for petroleumssektoren må endres, så det ikke er mer attraktivt å investere i petroleumsnæringen enn i andre næringer. CO2-avgiften på sokkelen må øke, og vi må innføre en utvinningsavgift for å sørge for at den minst lønnsomme olja blir liggende i bakken.
- Innføre en utvinningsavgift eller produksjonsavgift hvor pengene går til et klimafond som skal bidra til å finansiere omstilling av bransjen selv.
Solkraft
Fornybar energi som solkraft, men også vindkraft for øvrig, har på relativt kort tid gått fra å være umodne teknologier til å bli de billigste og mest fleksible teknologiene for produksjon av fornybar energi. Både oppgradering av vannkraft, utbygging av solkraft og vindkraft kan bygges ut raskt. Norge har også verdens reneste silisium som eksporteres for solcelleproduksjon.
Vi vil stimulere til økt produksjon av solenergi i Norge og tilrettelegge for en hjemmelindustri innen el og sol i Norge gjennom solcelle- og batteriproduskjon og ladeselskap. Samtidig må vi sørge for støtteordninger for installasjon av solceller på eksisterende bygg, og tilrettelegge for at borettslag og sameier kan benytte seg av solkraft for å forsyne husholdninger.
SU vil:
- Stimulere til økt produksjon av solenergi i Norge og innføre et system for effekttariffer som ikke hemmer etablering av solkraft.
- Sørge for at det gjennomføres energieffektivisering og utbygging av solenergi på offentlige bygg.
- Sikre gode støtteordninger for installasjon av solceller på eksisterende bygg, næringsbygg, nybygg, bygningsintegrerte solceller og batterier.
- Endre plusskundeordningen slik at det blir mulig for borettslag og sameier å benytte seg av solkraft for å forsyne husholdninger, og enklere å få mellomstore anlegg på nett.
- Stimulere til at flere tar i bruk solkraft gjennom blant annet energilån i Husbanken.
- Tilrettelegge for en hjemmeindustri innen el og sol i Norge gjennom solcelle- og batteriproduksjon og ladeselskap.
Flytende havvind
Norge har muligheten til å ta en internasjonal lederrolle innenfor havvind. Hvis vi raskt legger betingelsene til rette for flytende havvind, kan vi skape mer enn 50 000 nye arbeidsplasser i denne industrien, ifølge en ny Sintef-rapport. Til tross for dette har ingen vært villig til å gjøre det som skal til for å bygge en ny industri med tilhørende leverandørindustri.
Ifølge en rapport fra Menon har dagens flytende havvindprosjekter en kostnad på mellom 150 og 200 øre per kilowattime. Det betyr at subsidienivåene må være på mellom 30 og 40 milliarder kroner for å kunne bygge ut 3 GW havvind. Formålet med en flytende havvindsatsing er å utvikle teknologi som kan brukes til å produsere fornybar energi i Norge, og gjøre det mulig å produsere fornybar energi globalt for å slutte med fossil energi.
I motsetning til bunnfast havvind – vindturbiner som er støpt fast på havbunnen – er disse vindturbinene mindre krevende å drifte og krever mindre infrastruktur å sette opp. Flytende havvind er imidlertid foreløpig dyrere enn bunnfast havvind, men skal vi tro utviklinga de siste årene, vil det også bli lønnsomt. Siden 2010 har havvindmarkedet vokst med 30 prosent årlig, fram til 2020. Det har først og fremst vært drevet av bunnfast havvind, hvor kostnadene også har gått dramatisk ned, mye på grunn av satsinger fra andre land rundt Nordsjøen. En slik effektivisering og læringskurve kan vi også forvente på den flytende delen av havvindsatsingen.
SU vil:
- Ha storskala satsning på flytende havvind med en tilhørende leverandørindustri.
- Øke subsidie nivået til havvindprosjekter.
- Hvis oljeplattformer skal elektrifiserer må oljeselskapene pålegges å bygge ut havvind tilsvarende den krafta de trenger til elektrifiseringen. Norsk sokkel skal ikke elektrifiseres med kraft fra land.
Bioindustri
I framtiden kan mange flere næringer basere seg på biologiske materialer. For eksempel kan biologiske materialer vi finner i fiskeri, havbruk, jord- og skogbruk skape alt fra nye materialer og mat, til energi og medisiner. Bioindustri favner bredt og faller under flere politiske virkeområder.
I dag produseres det 15-20 millioner tonn biomasse i Norge. Den totale omsetningen er om lag 350 milliarder kroner årlig, og den norske bioindustrien sysselsetter fem prosent av arbeidskraften. Potensialet er imidlertid mye større.
Bioindustrien kan gi flere ressurser og økt verdiskaping i form av et mangfold av ferdigvarer med høy verdi i et globalt marked. Den vil også skape grunnlag for utvikling av en globalt konkurransedyktig leverandørnæring i Norge. Våre enorme biologiske ressurser er både økologisk viktig, og en nøkkel til grønn omstilling. Dessverre sender Norge i dag råvarer ut av landet, heller enn å bruke ressursene for å skape arbeidsplasser hjemme.
Bioindustri kan og må bidra til lavere utslipp, og derfor trenger vi en ambisiøs nasjonal plan for bioindustrien i Norge. Denne planen må ta utgangspunkt i at norsk bioindustri også skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting, og utnytte ressursene på en mest mulig bærekraftig måte. Gjennom vesentlig økt foredling og gjenbruk av bioressurser, skal Norge gå fra å være en råvarenasjon til å bli en industrinasjon innen 2030. Vi vil etablere BioNova for å få fart på bioindustri innen fiske, havbruk, skog og jord. I denne prosessen stiller vi krav om nullutslipp og full utnytting av biologisk materiale. Norge må utvikle seg fra en biologisk råvarenasjon til en bioindustriell kjempe.
SU vil:
- At Norge bruker våre biologiske råvarer til å stimulere arbeidsplasser i Norge, heller enn å sende de ut av landet og at vi bygger ut en tilhørende leverandørindustri.
- Få på plass en nasjonal plan for bioindustri i Norge.
- Videreutvikle BioNova.
- Stille krav om nullutslipp og full utnytting av biologisk materiale.
Hydrogen
Mye viktig landbasert og maritim transport krever større energimengder enn det som er optimalt for batteri. Hvis det offentlige forplikter seg til prosjekter med garantert hydrogenforbruk, stimulerer vi også til produksjon og nye industriprosjekter. Hydrogen er interessant som energilagring, og i industrien kan hydrogen som innsatsfaktor kutte store utslipp.Det er estimert et omsettingspotensiale på eksport av hydrogen på 1 mrd ¢/år i 2030 og 7 mrd ¢/år i 2050.
Omsetningspotensialet for norske aktører er ifølge NHO størst innen produksjon av elektrolysører, produksjon av hydrogen til gjødselindustri og produksjon av hydrogen til maritim transport. Det vil være positive ringvirkninger for norsk industri og arbeidsliv forbundet med produksjon av utstyr, og selskaper innen hydrogenproduksjon basert i Norge. Om en ikke er basert i Norge vil ringvirkningene åpenbart være mindre.
I tillegg til å etterspørre hydrogenbaserte løsninger i offentlige anskaffelser, er det viktigste en aktiv statlig næringspolitikk kan gjøre er å sikre finansiering av produksjonsanlegg for elektrolysører, logistikk, fylling og bunkring samt applikasjoner i en nasjonal infrastruktur.
SU vil:
- Øke satsingen på å få el-ferger over på hydrogen, slik som vi har gjort i Nordland.
- At det offentlige forplikter seg til prosjekter med garantert hydrogenforbruk, da stimulerer vi også til produksjon og nye industriprosjekter.
- Sikre finansiering av produksjonsanlegg for elektrolysører, logistikk, fylling og bunkring samt applikasjoner i en nasjonal infrastruktur.
Batteriproduskjon
Verdens behov for batterier vil eksplodere fremover. To viktige grunner til det er at all transport nå elektrifiseres — både til lands, vanns og i luften, og at sol og vind er flyktig energi som må brukes når den produseres, eller lagres i batterier.
Det finnes flere norske batterifabrikker, og vi har sterke fagmiljøer både i Trondheim, Mo i Rana og på Sørlandet. Men vi mangler fabrikker som lager battericeller. Over 95 prosent av verdens elbil-batterier produseres i dag i Asia, men Norge har gode forutsetninger for å kunne ta en ledende rolle i dette markedet fremover: Vi har råvareprodusenter for blant annet nikkel, kobolt og grafitt. Vi har også god tilgang på fornybar kraft, som gjør at selve produksjonen av batteriene blir grønnere.
Ifølge SINTEF kan batteriproduksjon gi rundt 15 000 nye arbeidsplasser, og flere batterifabrikker er under planlegging. Ifølge NHO er omsetningspotensialet på 9 mrd EUR/år i 2030 og 18 mrd EUR/år i 2050. Vi har muligheten til å etablere storskala battericelleproduksjon i Norge og ta en vesentlig posisjon i det europeiske markedet.
SU vil:
- Ha økt satsning på batteriproduksjon i Norge.
- Utrede for battericelleproduksjon i Norge.
Grønn skipsfart
Norge er først og fremst et havland. Gjennom hele vår historie som nasjon har havnæringene vært bærebjelken for verdiskaping og inntekter, fra tørrfisken på 1000-tallet til olja på 2000-tallet. For Norges del handler det grønne skiftet derfor mye om å gjøre havnæringene bærekraftige og utslippsfrie, og Norge er kanskje det landet som har de beste forutsetninger for å utvikle løsningene som får det til.
Sjøfart er, i tillegg til luftfart, ikke direkte medregnet i Parisavtalen. I stedet er ansvaret for å lage avtaler for sjøfarten overlatt til IMO, som er FNs sjøfartsorganisasjon. IMO har vedtatt en reduksjon i utslipp fra skipsfarten på 50 prosent innen 2050, sammenlignet med 2008-nivå. Det er for lite ambisiøst, men heldigvis har store deler av næringen har signalisert at de er på vei over til nullutslippsløsninger, og flere land stiller egne krav. Hvis vi stiller krav i Norge vil det være et fortrinn for norsk maritim næring, fordi vi har industri og kompetanse til å utvikle løsningene. Dette gjelder både norske rederier, tjenesteleverandører, utstyrsleverandører og verft.
En nasjonal satsing på grønn teknologi er avgjørende for å bevare en del av de arbeidsplassene som står i fare. Uten en plan for omstilling vil mange arbeidsplasser og stor verdiskaping gå en uviss fremtid i møte. Forutsetningene for å hindre dette er at fiskeri, skipsfart og havbruk skal redusere sine utslipp med 60 prosent innen 2030 og oppnå nullutslipp innen 2040. Norskekysten skal bli et laboratorium for grønn skipsfart og utvikle løsninger for nullutslipp i global skipsfart.
SU vil:
- At Norge forplikter seg til å kutte 60% av utslippene innen sjøfart innen 2030, og satser mot nullutslipp i 2040. Det er avgjørende for å være konkurransedyktig og sikre arbeidsplasser.
- Storskala utbygging av grønn skipsfart.
Karbonfangst og lagring (CCS)
Kabonfangst og -lagring (CCS) handler om å ta CO2en som forbrennes og lagre den, heller enn at den skal opp i atmosfæren. I Brevik utenfor Porsgrunn ser drømmen om verdens første nullutslipps sementproduksjon med karbonfangst og –lagring ut til å bli virkelighet. Dette er i dag en industri som står for enorme klimautslipp, men som vi er avhengig av. Å gjøre sementproduksjon tilnærmet utslippsfri er banebrytende, og nødvendig for å nå verdens klimamål. CO2en som fanges opp skal få sitt siste hvilested i de dype anleggene for CO2-fangst og lagring til havs, 3000 meter under jorda, hvor landets fremste bore-, geo- og dypvannskompetanse blir brukt til å føre CO2 ned der de tidligere jobbet med å bringe olje og gass opp.
Avfallsforbrenningsanlegg slipper i dag ut mye CO2. For eksempel står gjenvinningsanlegget på Klemetsrud utenfor Oslo for omtrent 14 prosent av Oslos samlede klimagassutslipp. Et fangstanlegg her vil kunne fange omtrent 400 000 tonn CO2 per år. Det er avgjørende for å nå målene Norge har satt seg, og det er en stor mulighet for ny industri og arbeidsplasser. Karbonfangst er ifølge Fortum mulig å få på plass på alle Norges 17 avfallsforbrenningsanlegg. Likevel har regjeringen per 2020 kun garantert karbonfangst i Brevik, på tross av innspillene fra industrien og miljøorganisasjoner om å også sikre karbonfangst på Klemetsrud i Oslo. CO2en som fanges opp til havs, 3000 meter under jorda, hvor landets fremste bore-, geo- og dypvannskompetanse blir brukt til å føre CO2 ned der de tidligere jobbet med å bringe olje og gass opp.
CCS kan benyttes i mange industrier, men det trengs insentiver. Vi kan bruke krav i offentlige anskaffelser for å få fortgang i CCS i for eksempel sementproduksjon. Hovedvekten av markedet for sement er allerede offentlige innkjøp til samferdselsprosjekter, og det vil derfor være utløsende å stille krav enten enhetlig eller gjennom de ulike innkjøperne om å stille krav til andel CCS-sement i betongen. Vi bør vurdere å innføre en avgift for utslippsbetong, som kan kanaliseres inn i et miljøfond for bransjen for å kompensere for bruk av lavutslippsbetong.
SU vil:
- Bruke krav i offentlige anskaffelser for å få fortgang i CCS i for eksempel sementproduksjon.
- Innføre avgift på utslippsbetong, som går til et miljøfond for bransjen for å kompensere for bruk av lavutslippsbetong.
- Sikre at CCS-prosjekter får nødvedig finansiering, og skape offentlige intensiver for flere CCS-prosjekter.