Forside Nyheter Reisebrev: Colombia 2019

Reisebrev: Colombia 2019

I 2016 inngikk myndighetene i Colombia en fredsavtale med landets største geriljagruppe, FARC, etter 53 år med blodig borgerkrig. Tre år seinere har folket fremdeles ikke fått den freden de håpte på. Nå kjemper de kjemper en innbitt kamp mot undertrykkende myndigheter, korrupsjon og multinasjonale selskaper for å få den. 

 

I midten av juli reiste vi to, Anne Sofie Bergvall og Vemund Saltnes, som representanter for SU til Colombia for å delta på konferansen «Brigada International Juvenil por la Paz de Colombia», sammen med vår samarbeidsorganisasjon, Juventud Comunista Colombiana (JUCO), Kommunistisk ungdom i Colombia. Under oppholdet reiste vi mellom den urbane hovedstaden Bogotà og rurale fjellområder som en kommer til kun via grusveier i fjellskråningen. Her møtte vi jordbruksorganisasjoner, menneskerettighetsforkjempere, kongressmedlemmer og tidligere geriljasoldater for å få vite hvordan situasjonen for freden i Colombia er. 

Her er noe av det vi lærte. 

Fred etter femti år – men en skjør fred

Borgerkrigen i Colombia begynte på sekstitallet og har blitt utkjempet mellom mange ulike grupperinger, med ulike motiver. Ulike marxistiske geriljagrupper hevdet å kjempe for folket og bøndenes rettigheter. Myndighetene kjempet for ro og stabilitet, men også egen pengeinteresse. Ulike paramilitære grupper kjempet for penger og makt og narkokarteller kjempet for kontroll over kokainproduksjon og eksportruter. Store deler av krigen ble ført på landsbygda og i fjellene. Så mye som 220 000 mennesker ble drept og mer enn 5 millioner er internt fordrevne. Alle partene har utført grove overgrep mot sivilbefolkningen, men de paramilitære mer enn noen andre.

 

Myndighetens største fiende var FARC-geriljaen, en marxistisk gruppe som kjempet for arbeiderklassen og bønder. I 2016 signerte de to partene endelig en fredsavtale. Fredsavtalen var omfattende og inneholdt over 500 punkter som skulle innfris. De viktigste punktene handlet om at FARC-soldatene skulle få immunitet og geriljagruppen skulle få stille til valg som et politisk parti, mot at de la ned våpnene sine. Det skulle opprettes en sannhetskommisjon som skulle gi folket oppklaring i hva som hadde skjedd under krigen, hvilke angrep og overgrep som var utført av gerilja, paramilitære og myndighetene, og hvordan. Myndighetene lovet også en rekke reformer i jordbruket. Norge og Cuba skulle stå som garantister for fredsprosessen, som har en tidsramme på 15 år. 

 

Men under den nye, høyreradikale presidenten, Ivan Duque, er hele fredsavtalen under angrep. Siden han kom til makten i 2018 har han jobbet systematisk for å svekke sannhetskommisjonen, stanse de lovede jordreformene og undergrave de demokratiske prosessene som er essensielle for gjennomføringen av avtalen. En bred sivilsamfunnbevegelse kjemper for å sikre gjennomføringen av fredsavtalen, men står ovenfor store utfordringer. 

 

Pengenes makt rår

Selv om det ble inngått en fredsavtale i 2016, er det fortsatt ikke fred. Paramilitære grupper og geriljagrupper har fremdeles stor makt i flere regioner. I februar brøt president Duque fredsforhandlinger med den nå største geriljagruppen i Colombia, ELN-geriljaen, som kjemper om kontroll over området Catatumbo mot grensen til Venezuela. Duques høyreregjering viser gang på gang at de ikke har et ønske om å ta Colombia i en fredelig retning. Han har for mye å tjene på konflikt. 

 

Sammen med de store mediekonsernene og den økonomiske eliten er regjeringspartiet en del av en sterk overklasse som motarbeider freden. Colombia er et land med store forskjeller, der 0,4 prosent av befolkningen eier mer enn 46 prosent av landjorda, mens nesten en tredjedel av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. For mange rike familier er veien fra penger til makt kort, og båndene mellom regjering, mediene og pengemakt er bevisbar kort.  

 

Makteliten, både den politiske, militære og økonomiske, deler landet og dets ressurser grådig mellom seg. Alle væpnede grupperinger, både paramilitære, narkokartell og geriljagrupper tjener gode penger på ulovlig kokainproduksjon, som bønder tvinges inn i. Millioner av mennesker er tvunget til å flytte, mens landområdene og naturressursene går til multinasjonale selskaper, som ødelegger jorden med blant annet monokultivering, avskoging og kullutvinning. 

 

Så lenge det er store økonomiske insentiver for grupperingene å halde fram med å ha kontroll over disse områdene, vil det være vanskelig å få freden fram til folket.

 

Systematisk drap på sivile ledere

 

Siden fredsavtalen ble inngått har over 500 aktivister og ledere i lokalsamfunn blitt drept. Noen mener tallene er nærmere 700. Dette er mennesker som har blitt drept på grunn av sitt arbeid for demokratiet, miljøet, bønders rettigheter til landområder og urfolks rettigheter. Organisasjoner som vi møtte forteller at det skjer en systematisk forfølgelse av folk som bruker sine demokratiske rettigheter, fordi de bruker stemmen sin til å tale mot overmakten: myndighetene, politiet, paramilitære og multinasjonale selskaper. Når de mektiges makt er truet, svarer de med å stilne stemmene som kritiserer dem. 

 

Under brigaden vi deltok på fikk vi høre vitnesbyrd fra mange sivilsamfunnsorganisasjoner som opplever denne trusselen på nært hold. Vi fikk høre historier om trusler, kjønnsbasert vold, stigmatisering, terroristanklager, politistyrker som infiltrerte organisasjonene, hackerangrep og drap på studenter, miljøaktivister, menneskerettighetsforkjempere og mange flere. Listen fortsetter. 

 

Som oftest er det umulig for ofrene og organisasjonenene å identifisere gjerningspersonene eller de som står bak. Likevel er det klart at de som rammes hardest av aktivistenes kritikk er de som har mest å tjene på at aktivistene holder kjeft. Colombia lider under et gjennomkorrupt politisk system, paramilitære leiesoldater med store pengeinteresser og null lojalitet, narkokartellers brutale handel og multinasjonale selskaper som tjener på hensynsløs utnyttelse av naturressursene. De har alle interesse av at hverandres makt består, og de har alle interesse av å stilne motstanden. Om ikke det er den éne som utfører et drap, har de likevel mye å tjene på at den andre begår det. 

 

Slik ser vi at de demokratiske rettighetene som er truet henger uløselig knyttet sammen med elitens og kapitalmaktens jag etter makt og penger. Det viser hvordan imperialisme og demokrati aldri kan gå hånd i hånd. 

 

SU og veien videre

Siden tidlig på 2000-tallet har Sosialistisk Ungdom samarbeidet med JUCO, et samarbeid som blant annet førte til Norges deltakelse i fredsprosessen. Dette samarbeidet har vært svært verdifullt for oss, og vi ønsker å takke vår søsterorganisasjon JUCO, for mange år med godt samarbeid. Det står enorm respekt av dem som kjemper på tross av prisen det kan koste. I løpet av reisen fikk vi møte hundretalls av unge aktivister som på tross av stigmatisering og trusler fortsetter å være høylytte i møte med myndigheitene. De burde inspirere oss til å bli bedre, til å tørre å risikere noe for å skape en mer rettferdig verden. 

 

I kampen mot kapitalmakten og korrupsjon, må vi må bidra til å bygge sterke, internasjonale allianser med våre søsterorganisasjoner og støtte deres arbeid, blant annet i Colombia og gjennom arbeid i Norge. Vi må øke bevisstheten om hvordan imperialismen fremdeles rår i store deler av verden i dag, og hvordan vanlige folk over hele verden betaler prisen for at noen rike mennesker skal bli rikere. Derfor vil du i tiden som kommer kunne lære enda mer om imperialisme og Colombia, gjennom flere saker og reportasjer her på nettsidene. Du vil også kunne høre om reisen vår og våre erfaringer på SU sin høstkonferanse 25.-27. oktober! 

Del Reisebrev: Colombia 2019 på: